Misha

"Misha"

(et eventyr fra en bok av Bruno Ferrero "Stories" – dels i selvtilpasning)

Misha var en liten teddybjørn. Han hadde røde fløyelsføtter, øyne laget av knapper og en nese laget av en ullkule. Den tilhørte en lunefull jente, som klemte ham noen ganger, og noen ganger kastet hun den på gulvet eller rykket i de delikate tøyørene hans. Av hele sitt hjerte ønsket han å endre sin skjebne: han ville se skogen, felt og stjerner, puste inn den friske luften og bli kjent med verden rundt ham.

En dag tok han den viktigste avgjørelsen i livet sitt: bestemte seg for å stikke av fra jenta. Han utnyttet forvirringen, slik det var i dagene før jul, han så en åpen dør og var på frifot.

Bank på føttene, han vandret i snøen og var lykkeligere enn noen gang. Świat pełen był obiektów do czynienia wspaniałych odkryć: trær vokste langs veien, i hvis brede grener var hekkende fugler, gleder Misha med sangen deres. Stjerner glitret på nattehimmelen. Mishas øyne ble store: alt var utrolig vakkert.

Det var julaften. Kveld, der alle skapninger burde gjøre noe godt. Plutselig hørte Misha klokkespillet fra sleden. Det var et reinsdyr, som dro sleden bak seg, fylt til randen med pakker pakket inn i farget papir. Han forklarte til bjørneungen, at han erstatter julenissen, som allerede er for gammel og sliten, å vandre i snøen.

Reinsdyr inviterte Misha til sleden. Og så begynte bjørnen å reise rundt i byer og landsbyer i en magisk vogn fylt med gaver. Det var han som plasserte en leke eller annen spesiallaget gave ved hver peis. Han likte denne aktiviteten, likte det. Hvis det fortsatt bare var et vanlig leketøy, han kunne ikke ha levd en slik natt.

Her nådde de siste hjem: en fattighytte i skogkanten. Misha la labben i den store posen, var ute etter, han snudde seg - men fant ingenting der.

– Reinsdyr, Reinsdyr! Det er ingenting igjen i sekken din! – ropte teddy.

– Og… – et bekymret reinsdyr stønnet.

Det bodde en syk gutt i hytta. Kan være å våkne i morgen, han skulle ikke finne noe ved siden av sengen sin? Reinsdyret så bedende på Misha med sine vakre øyne. Bjørnungen sukket dypt, han så seg rundt, ser ut over jordene, som han vandret på med slik glede. Han så på skogen, og så gikk han inn i hytta og for å gjøre sin gode gjerning i julen, han gjemte seg i skoen til en syk gutt, der han ventet til morgenen.